Det andre reisebrevet fra Nepal

Jeg må innrømme at begrepet u-land har gitt meg noe å tenke på. Vi hører om u-land i Norge. Vi hører om hvor ille det er i slike land og media skaper noen inntrykk for oss. Hvordan bearbeider vi de inntrykkene når vi aldri opplever slike forhold på kroppen selv? Jeg får snakke for meg selv og tror nok at jeg under en nyhetsreportasje på Dagsrevyen kan ane rekkevidden av hvordan det kan være hvis det handler om menneskers liv og levnet i et u-land, men inntrykkene preller av som vann på gåsa når det i neste sekund er over til værmelding eller sport. Jeg tror heller ikke jeg er så ulik veldig mange andre akkurat på det?

Nepal er så definitivt et u-land. Å se og lukte og oppleve landsbygda i et slikt land er det for meg knyttet utrolig mange fasetter av følelser og tanker til.  Jeg skal prøve å gjengi noen av dem her, men dette må oppleves for virkelig å forstå rekkevidden.

Siden sist har jeg forlatt Kathmandu og reist til en landsby sørøst i landet som heter Ilam. Jeg hadde med en guide til Ilam, ei 19 år gammel jente som jobber for en av Utviklingsfondets partnerorganisasjoner. Hun gjorde jobben sin. For å komme til Ilam var det først innenriksfly i en time. Buddha Air gjorde også jobben sin – det forløp på en flott måte. Jeg tror til og med jeg så Mt. Everest på turen sydøstover. Vi landet i en landsby som heter Bhadrapur. Der ble vi plukket opp av en sjåfør med jeep. Det er ca 80km fra Bhadrapur til Ilam. Pytt pytt tenker de fleste nå – unnagjort på en time halvannen. Yah right J Fire timer på veier som i beste fall har plass til to kjøretøy i bredden, først på slettelandet med kuer og bøfler og geiter og høner og haner og folk om hverandre i skjønn forening, gjennom små landsbyer og noen litt større steder der de rett og slett har utrolig lite. Og trafikken er som i Kathmandu, heldigvis er det litt færre kjøretøyer her. Landskapet domineres av dyrkbar mark og det jeg så mest av på åkrene akkurat nå var mais. Så går turen videre oppover i åslandskap. Gjennom serpentinersvinger oppover og nedover, bratte skråninger og et veilegeme som flere steder ser ut som det når som helst skal forlate plassen sin her i verden. Det var et sted på veien nettopp det hadde skjedd, et jordskred som hindret oss i å komme videre. Vi ble 30 minutter forsinket, en meget provisorisk gjennomgang ble laget mens vi ventet. På kjøreturens høyeste punkt rundt 1700 meter over havet var det en fantastisk teplantasje og noen små landsbyer langs veien. Da vi nærmet oss Ilam måtte vi først ned mange hundre meter til en elv før vi kjørte opp ikke fullt så mange hundre meter igjen før vi var fremme. Også Ilam er en forholdsvis liten landsby og ligger på ca 1300 meters høyde, i åslandskap. Fantastisk frodige åser med trær, teplantasjer terrassejordbruk.

Å ankomme Ilams fornemste innlosjering, Green View Guest House, hadde jeg noen forventninger til. Erik R hadde fortalt litt hva som kunne forventes. Det eneste han ikke hadde fortalt om var lukten der. En eiendommelig lukt av innestengthet, varme og soppbefengt baderom beskriver nok best. Rommet var helt greit, det var dusj og do på rommet. Hva mer kan man spørre om? J Jeg kommer til å ha lukten fra det rommet i neseborene en stund. Beliggenheten var helt fantastisk skal sies. På en liten høyde bak hovedgaten i landsbyen, inntil teplantasjer og et flott utsiktspunkt ikke langt unna. Det de hadde på menyen der var den tradisjonelle Nepalesiske retten som jeg ikke har lært meg annet enn uttalen på, ”Daal baat”. Nokså kjedelig kost når det er inntatt noen ganger. I tillegg prøvde jeg en pannekake til frokost en dag. Nærmere lim har jeg ikke vært tror jeg. Vel, det fantes alternativer også i Ilam. De hadde nylig fått pizza på menyen på en restaurant der. Den var det aldeles ikke noe usmak på, rett og slett helt vanlig pizza. Porsjonspizza, altså en tallerken å bli mett av til den nette sum av 7 kr. Hva kan jeg ellers si? Å gå gatelangs er en blanding av å gå på en bondegård og i det vi vil karakterisere som slumområder, søppel og møkk over alt. Hvis noen har en haug med søppel utenfor butikken eller huset sitt så brenner de det gjerne opp like i rennesteinen. Her er nemlig ingen form for infrastruktur på noe som helst. Vel, det er en sannhet med modifikasjoner. De fleste har innlagt strøm. Ingen kommer og henter søpla, ingen rydder i gatene, ingen har innlagt vann (vann må hentes ved ulike vannpunkter i rundt om i landsbyen, noen ganger langt å bære) og om posten bæres om aner jeg ikke. I de fleste hus er det enten en geit eller tre, en drøss med fjærkre og veldig mange har ei ku eller to.

Hvorfor dra til et slikt sted som Ilam? Jo, Utviklingsfondet har samarbeid med i alle fall to NGOs der. Jeg besøkte to av dem. NCDC og MJS. De gjør begge en fabelaktig innsats for dem som har aller minst i samfunnet. NCDC har som hovedområder tekniske forbedringer, så som økt bruk av og mer effektiv utnyttelse av vannkraft, rensing av vann og å gjøre elvene renere, overgang til fullstedig organisk jordbruk (slutt på bruk av alle slags sprøytemidler som ødelegger både jorden og produktene og muligens også bøndene selv), introduksjon av mer effektive metoder å drive jordbruk på og introduksjon av fremmede og kanskje mer lønnsomme produkter, installasjon av mer effektive og mindre forurensende kjøkkenovner i hjemmene til folk etc. Den andre organisasjonen gjør liknende ting, men i tillegg driver de krisesenter for kvinner og et veldig viktig arbeid for å få ned den stygge statistikken av vold mot kvinner, og de har fokus på å la eldre få en verdig alderdom. Begge disse organisasjonene har liknende utfordringer knyttet til sin egen organisering og drift. De har visjoner og mange mål, men de har ikke forretningsplaner. De har heller ikke noe tradisjon for delegert lederskap og dannelse av ledelsesteam. Det er noe av det Erik R startet med da han var her og som jeg fulgte opp denne gangen. Det er utfordrende å komme og forsøke å tre noe nedover hodene på dem, men min tanke er at det er mulig å så noen ideer om hvordan de kan gjøre ting og også gi dem noen innspill i form av noen enkle maler for hvordan man syr sammen en forretningsplan og hva den inneholder. Begge organisasjonene var i alle fall i uttrykket tilfredse med de innspillene jeg kunne komme med ila den relativt korte tiden som var til rådighet. Det ser jeg på som positivt. Den organisasjonen som heter MJS har ambisjon om å få til etablering av et lite lokalt meieri som kan produsere frisk melk og noen få andre produkter for markedet i nærområdet av Ilam. Bygningen er snart ferdig bygget, men det har strandet litt fordi det mangler vilje til investering lokalt og de har få donorer. Det er derfor viktig for dem å få på plass en forretningsplan for denne virksomheten sånn at de kan vise frem til de potensielle bidragsyterne den fabelaktige muligheten som ligger i et meieri nettopp her. Kuene i Ilam-distriktet leverer visstnok veldig næringsrik og god melk og dette ønsker de å utnytte til sin fordel for å slippe å importere dyr melk fra India og for å få økt lokal velstand som inntekten av dette skaper. Som du skjønner finnes det gode krefter i samfunnet, men utfordringene står likevel i kø.

Det som er flott å se er hvilke fantastiske rikdommer dette landet har og ikke minst den gleden folk her viser til tross for hvordan de har det og hva de strever med. For å illustrere med et par bilder. Det er utrolig mange hull i veien mellom Ilam og Bhandrapur. De var i ferd med å gjøre noe med noen av disse hullene. Måten de laget asfalt på sier mye om hvordan de må klare seg her. Det er nemlig ikke bare å ringe til nærmeste asfaltverk. Det finnes ikke noe asfaltverk. De lager den helt selv på siden av veien ved å lage et stort hull. Nedi det hullet lager de et bål, legger en metallplate oppå og der blander de olje og grus. Grusen får de ved å samle stein i grøfta og olje vet jeg sannelig ikke. Så laster de dette på en pick-up og kjører langs veien og tetter hull. Ja, det er primitivt. De gjør det meste med håndmakt og veldig enkle verktøy. Jeg så takstøping i Ilam. Da ble sementen blandet på gatenivå og sementen fraktet opp på taket ved at det sto manpower med en liten meters mellomrom på stiger oppover og sendte fulle fat mellom seg. Jeg synes jeg kan huske noen fortelle meg om denne metoden som gangbar også i Norge for lenge lenge lenge siden. De holder mote oppe disse folkene. De bygger nytt og de opplever nok fremgang. Det er godt å se. Heldigvis ser det ikke ut som det er mange som lider av sult. De har det de trenger, men det er antagelig helt til avlingene slår feil et år.

Jeg har tatt meg trygt fra Ilam til Kathmandu nå. Å komme til Kathmandu Guset House var i grunn helt OK J

Hilsen Henning